Why some things make you stronger.

New York er en stor drøm. En fantastisk by. En opplevelse jeg drømmer om. Derfor er jeg med i konkurransen om å vinne en tur til New York ved å skrive et innlegg om det største jeg har opplevd. So here you go.

 

Det største jeg har opplevd.

Jeg har lært at det største, beste og sterkeste minne du har ikke trenger å være dyrt, ha kostet mye eller være veldig eksklusivt. Det trenger ikke være en reise, en fantastisk gave du fikk eller en dyr middag. Det kan være en liten ting, en liten kommentar eller rett og slett en person.  For meg dreier det seg om et år av livet mitt og en person som hjalp meg gjennom. Som 16 åring reiste jeg alene til USA for å bo hos en familie jeg ikke kjente. Det begynte så bra og jeg ble tatt i mot som en konge og behandlet deretter. Jeg hadde det så bra hos den første familien, men gleden var ikke langvaring. Jeg måtte etter hvert flytte ut av forskjellige grunner. 16 år og alene i verden og allerede ute av en familie og inn i en ny. Jeg hadde følt meg så trygg, men så var alt utrygt igjen.

Den andre familien var vanskelige. De var så mange, så mange å bli kjent med og komme overens med. Jeg trivdes også her veldig godt i starten, men etter hvert begynte ting å skjære seg. De begynte å beskylde meg for ting hele tiden, alt jeg gjorde var feil og alt jeg sa var løgn. Jeg var så frustrert, så redd, så alene.

Det største jeg har opplevd er personen som fikk meg gjennom dette og fortalte meg at jeg ikke måtte høre på alle beskyldningene de utsatte meg for. Hun jobbet på skolen, på biblioteket og jeg var sammen med henne så mye som mulig. Hun tok meg med hjem, jeg fikk kjempe godt kontakt med barna hennes og familien hennes hjalp meg mye. Til slutt klarte jeg også å si fra i huset der jeg bodde at jeg ville flytte ut. Det ble en voldsom krangel, husarrest og tårer, men helt utrolig nok, med en stahet jeg ikke viste at jeg hadde, klarte jeg å stå på mitt. Jeg fikk flytte ut, men ikke før jeg hadde skrevet et brev til EF om hvor forferdelig jeg hadde vært mot familien. Det og sitte der å måtte underskrive på et papir hvor det sto at jeg hadde vært slem mot barna deres (som jeg var så utrolig glad i og som jeg var sammen med hele tiden mens jeg bodde der), manipulert og jugd for familien er det verste jeg har opplevd. Jeg fikk ikke lov å si ha det til Hannah og Joshua når jeg skulle dra en gang, de to barna som jeg var blitt så glad i. Jeg fikk ikke lov å gi Hannah en siste klem før jeg dro, hun som var blitt som en søster for meg og som hadde sovet i sengen sammen med meg et halvt år. Jeg fikk ikke si ha det til dem fordi jeg, i følge foreldrene, hadde vært slem med dem og satt farlige griller i hodet på dem. Men jeg kom meg ut, jeg fikk flytte.



Jeg vet ikke om dette en gang kvalifiserer til tittelen "det største jeg har opplevd", men i mitt hjerte så er godheten og omsorgen Heather, som hun het, og familien hennes, viste meg og hvordan de tok meg inn i familien uten og en gang kjenne meg noe særlig det største jeg har opplevd. Jeg vet også at uten deres hjelp og støtte hadde jeg ikke kommet meg gjennom året og helt sikkert dratt hjem mye tidligere. I dag vet jeg at jeg har blitt mye sterkere av det som skjedde og det er ikke mye som skremmer meg lenger.

For meg handler det om at det største jeg har opplevd er de små øyeblikkene som fikk meg gjennom året og som viste meg at jeg faktisk ikke var så forferdelig som den ene familien skulle ha det til. Så uerfaren som jeg var og helt alene i et ukjent land var jeg villig til å tro hva det skulle være, også om meg selv, noe som gjorde meg veldig sårbar. Jeg er så utrolig takknemlig for den støtten jeg fikk og for at de lot meg bo hos dem etter det som skjedde med den andre familien at for meg er dette det største jeg har opplevd.



Klikk her for å se hvordan du kan vinne drømmeturen!

TRUE STORY.

Jeg må bare skrive det ned et sted før jeg sprekker. Jeg har vondt et sted jeg ikke viste jeg kunne ha vondt. Jeg tenker på USA. Jeg tenker på alle tingene som gikk så fryktelig galt, men som begynte så fint. Jeg tenker på den familien som egentlig skulle vært familien min og som passet meg perfekt. Den første. Jeg tenker på Kaden og Kyla. De to små som jeg var så glad i. Jeg tenker på Kyla som så på meg som sin storesøster allerede etter de første dagene og som delte alt med meg. Jeg tenker på hvordan hun gråt når jeg dro og ikke ville skjønne hvorfor jeg måtte flytte. Jeg tenker på det blikket som jeg ikke klarte å se på, men som jeg heller ikke kunne unngå. Øynene som søkte noe som aldri var der, men som bare var en drøm. 

Jeg tenker på hvor bra vi hadde det den første tiden. Hvor glad jeg var for å bo der jeg bodde. Jeg hadde det så trygt og godt, så morsomt og spennende. Det var familie - akkurat slik jeg hadde drømt om. Jeg husker at vi dro på besøk til familien hans som var indianere, eller "Native Americans" som det heter. Jeg husker hun advarte meg om at det luktet vondt i huset og var veldig rottete og skittent der. Jeg husker at jeg ble overrakset selv, det så jo helt forferdelig ut! Jeg følte meg uvel, hvorfor levde de sånn? 
Jeg glemte det fort. Hyggeligere mennesker har jeg aldri møtt. Det så kanskje ikke ut, men det var for glemt. De var så herlige. Så snille. De tok meg inn i familien med en gang. Vi spiste god mat, vi lo og vi spilte amerikansk fotball. De tullet med meg fordi jeg var utlending og jeg med dem fordi de var indianere. Jeg lærte om kulturen deres. Om levemåte - både på godt og vondt. De var så flotte. På sin helt egen måte.

Jeg husker turen som forandret alt og som jeg fortsatt ikke kan begripe. Jeg husker sjokket. De kalde fysningene som gikk nedover ryggen. Smerten som skar seg inn i brystet og lammet meg helt. Herregud! Hva har skjedd? Hva har jeg gjort? Hvordan kunne jeg ignorere dette? Aldri følt det sånn. Aldri hatt det sånn. Kaldsvette og kvalme. Hun gråt og sa hun forsto. Jeg sa jeg ikke forsto. Han bare gråt og så en annen vei.

Jeg husker da Kyla holdt meg i hånden og ikke ville at jeg skulle dra. Jeg husker at Kaden så på meg med store øyne. "Skal du ikke leke med oss mer Camilla?". Jeg husker at jeg sa jeg skulle komme tilbake, men samtidig tenkte jeg at det aldri kom til å bli det samme. Så dro jeg. Fra en familie som begynte så perfekt, men endte som et mareritt.

Alene i et fremmed land og uten en familie. En vond følelse i magen. Hvordan kunne det skje? For tøff til å gråte, for alene til å være tøff. En hard virkelighet, en samtale jeg aldri vil glemme og et par bedende øyne.  

Så bar det videre til familie nummer to. Og det, det er en helt annen historie....

God morgen - svar på USA spørsmålene





Synes du at du har blitt bedre i engelsk etter året i USA?

Svar: Syntes helt klart at jeg har blitt bedre i engelsk! Aller mest i muntlig, ettersom du snakker engelsk som hverdagsspråk hver dag. Jeg lærte masse nye ?hverdagsord? og etter hvert begynte jeg også å tenke på engelsk! For meg ble det nesten vanskeligere å venne seg til å snakke norsk igjen enn det var å venne seg til å snakke engelsk.

Mener å huske at du skrev en del om en del nedturer som skjedde da du var der (har fulgt bloggen din lenge vet du .. hehe ;)) synes du allikevel det var verdt det?

Svar: Helt klart. Jeg mener at dårlige erfaringen og nedturer bare gjør deg sterkere. Jeg hadde en del vanskelige opplevelser i USA, men jeg lærte noe av dem også og selv om det ikke var så gøy der og da så vet jeg i dag at det gjorde meg sterkere. Så sånn sett, var det verdt det.

Hvordan var det å komme tilbake til Norge?

Svar: Det var veldig deilig å komme hjem, samtidig som det var veldig rart. Jeg reiste hjem sammen med en venninne fra Norge som jeg ble kjent med i USA. Selv om vi begge var norske snakket vi engelsk sammen hele veien hjem å flyet og til og med på Gardemoen før vi møtte foreldrene våre. Det var rart og se foreldre og venner igjen, men samtidig følte jeg ikke at jeg hadde vært borte så lenge. Et år går så utrolig fort.

 

Kan jeg bare spørre om hvorfor du byttet vertsfamilie de 2 gangene? Og om prosessen var vanskelig?

Svar: klart du kan spørre, men kommer nok ikke til å utdype det så veldig her. Kanskje en annen gang. Første gang var på grunn av at vertsforeldrene mine skule skilles og andre gangen var på grunn av.. Hm? en veldig stor krangel og masse uenigheter? Lang historie.

Prosessen var ikke så veldig vanskelig. Du får jo en IEC kontakt i USA ? en som bor i området og skal passe på deg ? min IEC person tok meg ut av den første vertsfamilien med en gang da hun fant ut at vertsforeldrene mine skulle skille seg. Den andre gangen var det litt vanskeligere ettersom jeg bodde hos den tidligere IEC personen min og min nye IEC var bestevenninnen til den forrige, men det ordnet seg da også.

 

 

Gikk du på samme skole gjennom hele oppholdet? Og hvor lang tid det tok for deg å komme inn i språket?

Svar: Ja, gikk på samme skole gjennom hele oppholdet. Den organisasjonene du reiser gjennom vil helst ikke at noen skal bytte skole under oppholdet.

Tok ikke så lang tid å komme seg inn i språket, du vender deg fort til det. Vil anbefale og snakke og lese så lite norsk som mulig de første ukene du er der nede, bare for å venne deg til å ha engelsk rundt deg hele tiden. Da går det lettere og komme inn i det.

 

Bare spør om dere lurer på noe merJ

Mitt år som amerikaner

 




For det første - overskriften er missvisende - jeg var aldri amerikaner i amerika. Jeg var "forigner". Ho fra utlandet. Amrikanere er sære - det er bare de som er amrikanske og ingen andre. Jeg var ho fra Norge. Norge - hva er det? Jo, det skal jeg si deg, det er landet der vi rir på isbjørner til skolen og spiser naboene våre når vi går tomme for mat. Om de trodde på meg? Å ja da, det gjorde de.

Først vil jeg bare si at det er ikke lett å skrive om et helt år sånn helt uten videre. Tenk tilbake på et helt år av livet ditt og se om du kan klarer å skrive om det. Et år innholder alt. Alt fra fantastiske reiser, morsomme øyeblikk, triste stunder, øyeblikk da du helst bare vil dø og fantastiske mennesker du aldri kommer til å glemme.

Jeg skal prøve å gi dere en liten smakebit - og om det er noe utenom dette dere lurer på så bare spør i vei.

 

 

Hvor var jeg?

Jeg var i Montana og bodde i en liten by som heter Ronan. Da jeg fikk høre at jeg skulle til Montana ante jeg ikke hvor stedet var en gang og det første pappa sa var "Åh, det er jo cowboy-land!". Så ja, jeg skulle til cowboy land. Montana er en stat helt nord vest i USA, grenser til Washington som ligger helt ut mot havet. Bodde også helt sør vest i Montana i en liten by som heter Ronan. Når jeg sier liten - så mener jeg liten. Det bodde sikkert 4000 mennesker der og på skolen min var vi rundt 300 elever. Da jeg først hørte hvor jeg skulle og hvor liten skolen var tenkte jeg bare "Flott, dette blir jo sikkert et actionfylt år".

Så feil kan man da, action var det mer en nok av og det skjedde noe hele tiden. Når man bor på et så lite sted blir man også godt kjent med alle og vet hvem alle er. Man blir en del av byen, samfunnet og menneskene. På godt og vondt.

 

 Ronan High school









Skolen jeg gikk på var som sagt ganske liten. Egentlig var det ganske bra, i hvert fall i begynnelsen når jeg sleit med å komme meg til timene. Skolen var jo ikke så stor at det var mulig å gå seg helt bort.

Jeg likte skolen min og ikke minst mange av folkene jeg ble kjent med der. Det var der jeg fikk venner, og det var der jeg brukte mesteparten av tiden min. Hadde også utrolig mange koselig og flike lærere - det må jeg si, lærer er lærere uansett hvor du kommer, men lærerne mine i USA var generelt helt supre, flinke og de tok godt vare på meg og alle elevene sine. Jeg fikk god kontakt med mange av dem og endte faktisk opp med å bo hos kor læreren min den siste tiden av året.

Ellers så er ikke jeg så stor fan av det amerikanske skolesystemet. Jeg syntes det er noe stort tull at du må sitte på plassen din når timen ringer inn og ikke får lov til å gå ut før timen er ferdig. Hvor ble det av friheten som vi er vant til fra Norske VGS? Selvstendigheten og det at det er opp til hver enkelt - Amerikanerne har ikke skjønt dette enda, og vil holde elevene under så strenge regler som mulig. Man venner seg til det, og det blir en vane, men i begynnelsen så husker jeg at jeg irriterte meg grønn over det. De har heller ikke blokk timeplan slik som vi har, på skolen min i USA var hver skoledag helt lik og du hadde de samme fagene til samme tid hver dag.

En ting som var veldig positivt var at jeg kunne ha drama og kor på skolen. Jeg og Angela, bestevenninna mi fra USA, fikk etter hvert også grått oss til å få være med i Show Choir - skolens stolthet og et kor som satte opp store show og reiste rundt på turneer med showene sine. Det var utrolig gøy - noe av det morsomste jeg har vært med på!

 

Venner?







Det er ikke bare bare å få seg venner i et nytt land, men som regel går det fint. Jeg for min del ble først kjent med de andre utvekslingsstudentene på skolen min. Vi var jo i samme situasjon og det var lett og snakke med dem. En av mine aller beste venner i dag kommer faktisk fra Armenia! Vi ble kjent helt i begynnelsen av året i USA og holdt sammen til the very end.

Det er heller ikke noe vanskelig å bli kjent med amerikanerne, men du må ikke tro at det går av seg selv. Du må vise at du er interessert i å bli kjent med dem. De får jo nye utvekslingsstudenter på skolen sin hvert år, så de er på en måte vant med det. Men viser du interesser slipper de deg fort inn i varmen.

 

 Show Choir!

Jeg skrev at jeg var med på noe som heter "Show Choir" lenger opp Tenkte bare jeg skulle vise dere litt bilder av hva vi drev med.







 

California, Florida, Hawaii og Las Vegas
















Fikk jo reist litt mens jeg var der borte også. Vertsmoren min var koordinator for utvekslingsstudenter i området vårt (det vil si at hun passer på utvekslingsstudentene) og hun organiserte turer for hele gjengen. Jeg reiste dermed til Hawaii og California sammen med en haug kule folk! Den beste turen var vell turen vår til California! Det var utrolig gøy og et døds kult sted. Har du mulighet til å reise til California så gjør det! Og lære å surfe på Hawaii var også veldig gøy.

 

Bursdag





Jeg feiret 18 års dagen min i USA. Det var veldig rart. I Norge er jo det å fylle 18 en av de store bursdagene, men i USA er det bare en helt vanlig bursdag.

 

Å passe inn i en ny hverdag.















Hverdagen i USA var annerledes enn i Norge, det er det ingen tvil om. Det som var mest annerledes og som jeg sleit mest med å venne meg til var det amerikanske ungdommer har ikke den sammen friheten som vi har her i Norge. I USA kunne jeg ikke bare gå ut av døra når jeg ville og dra på trening, til en venn eller på jobb. De måtte hele tiden vite hvor jeg skulle og med hvem og jeg hadde innetider, noe jeg ikke har hatt i Norge siden jeg var 16. Det var veldig rart og noen ganger følte jeg meg litt innesperret. Det var også veldig uvant og bo på landet. Byen jeg bodde i var veldig liten, vi hadde jo det vi trengte, men jeg fikk mye mer følelsen og bo på landet fordi det lå jo ikke veldig sentralt.

 

 Christmas






Det å feire jul i et annet land gikk overraskende bra og er faktisk en av de tingene jeg husker best. Det var så koselig. Familien jeg bodde hos har en stor familie og vi var vell rundt 40 stykker på julaften. Det var masse god mat, hyggelige mennesker, kaker, pakker og kortspill. Herregud, jeg tror aldri jeg har spilt så mye kort som jeg gjorde i USA. Familien min var gale etter kortspill og vi satt dager og bare spilte kort. Thanksgiving er også en høytid som jeg husker godt og som minner litt om jul. Vi spiste god mat og spilte kort da også.

 

Maten!




Noe av det beste med USA må være maten!Vi snakker is fra Dairy Queen, fried chicken, apple sticks, burritoes, Taco Bell, Mc Donalds, Mountain Dew, laffy taffy, pizza hut, subway, starbucks, donuts osv osv.Et råd - spis masse god mat, men spis litt av gangen. Husk at du skal være der et helt år så det er ikke noe vits å spise alt på en gang. Hold deg også i form og bli med på sport. Jeg var med på Cross Country (løping) og tennis.

 

Mitt år i USA er et år jeg aldri kommer til å glemme. Jeg er en helt annen person etter det året, både på godt og vondt. En ting er sikkert - jeg lærte MASSE! Om meg selv, om mennesker og om det å alltid være seg selv og være sterk. Familien jeg bodde i var veldig religiøse og det var ikke jeg på den tiden i det hele tatt. Jeg hadde liten erfaring og viste lite. I løpet av året lærte jeg masse om hvordan religion virker på folk, det også, på godt og vondt. I stedet for å bli redd og syntes at det å gå i kirken, snakke om Gud og slike ting var skummelt valgte jeg å ta det som en erfaring. Jeg valgte å lære noe av det og det gjorde jeg. Jeg er ganske sikker på at jeg har en ganske unik og spesiell historie å dele etter det året. 























Anbefaler utveksling for alle. Er du sterk og tror du kan klare et år hjemmefra, så gjør det. 

Utvekslings prat





Det er helt sykt at Carina (jenta med blondt hår helt til høyre på det nederste bilde) har reist til USA nå. Jeg skjønner bare ikke at det er et år siden jeg dro. Det har gått så sykt, uforstålig, skremmende fort! Jeg skjønner ikke at det er over. Det var jo tross alt nesten 365 dager. Hvor ble de av? Det var livet mitt, det var hverdagen, det var familie og det var venner. Det var så sykt mange reiser, opplevelser og følelser. jeg lover deg, skal du være utvekslingsstudent til året, NYT DET. Du aner ikke hvor fort det kommer til å gå. Bare vent til du kommer hjem, du kommer til å sitte der med den samme følelsen som jeg har nå. Hvor ble det av? Var det bare en drøm? Skjedde det egentlig?

Jeg savner det. Alt sammen. Alle menneskene. De virker så utrolig langt borte. Som ja, nettop en drøm.

Jeg kommer til å savne Carina men jeg er ikke lei meg for at hun drar heller. Jeg gråter ikke, hun er en av mine beste venner uansett hvor på jorda hun befinner seg og jeg unner henne dette året. Hun får et år hun ikke kommer til å glemme, både på godt og vondt og jeg vet bedre enn noen hvor fort det går til hun er hjemme igjen. Jeg lærte så mye, ikke bare om meg selv men om hvor forskjellige mennesker kan være og hvordan hvor du kommer fra former hvem du er. Kunne skrevet ti sider om alt jeg lærte, men det får vi ta seinere...

Lefse baking og andre ting!

Heisann!
Guess what? Russestyret er i gang ALLEREDE! Sykt tidlig, men er vell saann der er. Jeg er super gira! Ser paa den beste bilen EVER  sammen med de beste jentene, skal bli saa bra! Gleder meg til aa komme hjem aa feste litt igjen, he he.

Ellers i dag.... Hmm.... Lang dag, litt opp og ned. Har en litt komplisert bestevennine som ikke vill snakke med meg akkurat naa av en eller annen grunn... Det skjer av og til, og ja, det gaar over etter en liten stund. Saa ja, bare litt slitsomt saa lenge det varer. Saa jeg var med Lyndsie i dag. Vi dro til Polson og plukket opp bildene mine. Alle seniors paa skolen tar bilder og deler ut til venner og laerere foor skoleaaret er over. Et slags avskjedsbilde. Alle vennene mine fikk meg til aa gjore det ogsaa, selv om jeg er en junior. Jeg skal jo dra og ikke komme tilbake neste aar, saa de ville ha et avskjedsbilde. Fikk ogsaa yearbook i dag og den er saa raakul!! Gleder meg masse til aa plukke opp min i morgen. Kan ta bilder aa legge ut seinere.

Ellers har jeg bakt lefse i dag med Lyndsie for forste gang i mitt liv... Ganske flaut aa maatte reise helt til Amerika for aa gjore det naar det er en norsk bakst, men, oh well. De var dods gode! Har bilder av det ogsaa, men glemte kameraet hos Lyndsie. Saa, seinere.


Bilde av meg fra 17-mai!


Lyndsie, meg og JJ fra Cabaret.

Back on track

Ok, saa ja, jeg er saa og si tilbake! (med amerikans tastatur for oyeblikket). Var ganske rart aa aapne denne bloggen igjen og se alle de gamle inneleggene. De er faktisk saa mye som et aar gammle. Fra foer jeg dro ut i den store verden helt paa egenhand. He he, jeg liker i hvert fall aa tenke saan paa det. Vet ikke hvor mye jeg kommer til aa blogge her foer jeg drar hjem. Akkurat naa har jeg verken et "ordenlig" norskt tastatur eller et kamera som virker ordentlig. Savner speilrefleksen min som jeg maatte sende hjem med pappa fordi det ikke virket skikkelig.

- Jeg reiser hjem i Juni.

- Jeg har bodd et aar i USA naa. Norsk foles rart og uvant. Ukjent. USA foeles som hjemme. Lille Ronan, byen min, foles som det rette stedet aa vaere. Det vante, det kjente. Hvordan skal det bli aa komme hjem? Uffatelig deilig, men ogsaa rart. Har jeg forandrett meg dette aaret? Jepp, det tror jeg nok jeg har.

- Jeg har bodd i tre familier dette aaret. Familien som jeg kommer til aa ha kontak med i fremtiden er ikke en av de tre familiene, men absolutt den beste.

- Har laert saa mye dette aaret. Kan ikke en gang forklares. Reis til USA, finn deg selv, laer hvem du er. Eller noe saant...


Shelby og jeg ble utfordret til aa spise opp all vannmelonen som var igjen etter lunsj. Guess what, we did it!


Roadtrip til Spokane for aa se konsert med Tim McGraw og Lady Antebellum. Raa konsert!! Hadde det utrolig kult paa turen ogsaa. Gikk en del penger, men men.








Camilla = Indianer

118918mcmgpromo
Digger bildet. Skikkelig indianer inspirert. Jeg skal bo rett ved et indianerreservat i USA og skolen ligger faktisk midt i et slikt reservat. Moren til Shawn, vertsfar, er faktisk en ekte indianer og familien pleier å dra på indianer fester.  Jeg skal bli indianer, ingen tvil om det. Det blir døds kult. Dere skulle sett begeistringen til gamle engelsk læreren min og historie læreren min når jeg fortalte dem det :)
558010979688863391140136136302533895020732n

558010979688063371140136136302533876056242n

Kaden og Kyla på Pow-Wow fest, som det heter så fint :)

Morning pics.

img9957

img9960

img9962

1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9 dager igjen til jeg reiser til USA. Det er sinsykt sprøtt uvirkelig rart mekelig dødskult nervepirrende og helt utrolig crazy!

Vertsmor har lagt planer!

Først må jeg bare si herregud, fyttikatta, nå jeg kom inn på blogg.no i dag hadde jeg 12 nye venneforespørsler og 2 nye prenumeranter på bloglovin. Så utrolig koselig! Skjønner ikke hvorfor jeg har blitt så populær over natta, men koselig er det virkelig :)

Tenkte jeg skulle fortelle dere litt om planene til vertsfamilien min og meg når jeg kommer til USA. Ambree, vertsmor, har sendt meg en lang mail i dag med planer til langt ute i september. Hun avsluttet mailen med " I hope we don't tire you out to fast". hehe. Jeg er bare utrolig glad for at de vil ta meg med på så mye jeg, det viser jo bare hvor intreserte de er i å ha meg der! Jeg setter i hvert fall skikkelig pris på det og gleder meg til alt sammen.

14-16.August: Vertsfamilien min og naboene skal ha hagesalg. Vet egentlig ikke noe særlig om det, men det blir sikkert gøy! Skulle vist avsluttes med grilling og masse naboer. Sounds fun.

21-23.August: Silverwood theme park
imgmain1out¨
ep1020890

Stor fornøyelses park med berg og dal baner i haugevis. Det er også butikker, badeland, restuaranter, show og masse annet der. Gleder meg, det blir døds kult!  Har alltid hatt lyst til å reise til en sånn diger park i USA! Skal også på "skolestart" shopping den helgen ettersom skolen begynner torsdagen etter.
http://www.silverstonethemepark.com

28.-30.August: Vertsfamilien, jeg og noen naboer skal på camping i Phillipsburg, MT på Gem Mountain og grave etter safirer. Ambree skrev at hun håpet jeg likte å leke i gjørme, så det kan nok bli en morsom opplevelse ;)
http://www.gemmountainmt.com/

4.-6.September: Yellowstone national park :)
yellowstone20falls20yellowstone20national20pa

wyomingyellowstonenationalparkwyyel2

12220227greatfountaingeyseryellowstonena
Det ser så sykt fint ut! Gleder meg til å ta masse bilder å vise dere.

Jeg gledermeggledermeggledermeggledermeggledermeggledermeggledermeggledermeggledermeg!

Utvekslings blogger

img9941

Og servere i bryllup tar lang tid og man blir sykt sliten, men det er også veldig gøy! Jobbet fra 17.00 - 03.00. Sov godt i natt ? Å JA!

Jeg har begynt å følge en del utvekslingsblogger nå både fordi det gir meg muligheten til å sammenligne litt og dele erfaringer med andre som er i samme situasjonen. Det er også gøy bare å lese om hvordan andre har det. Men det jeg skulle frem til nå er at jeg har merket at det er veldig forskjell på organisasjonene.

AFS sender elevene sine til typiske "luksus" familer med stort hus, svømmebasseng og omtrent en egen etasje å bo i. De får gå på svære skoler, bor i større byer og drive med cheerleding.

EF sender elevene sine på landet. Eller, ikke akkurat på landet, men mer på de stedene hvor det bor "typisk" amerikanere. Mindre steder, mindre hus og mindre skoler. Som regel. EF er MYE STØRRE også så de må vell egentlig bare ta litt det det får tak i av ordentlige familier som er villige til å ha en student boende hos seg.

Jeg har angret mye på at jeg ikke valgte AFS. Jeg tror jeg hadde kommet med der om jeg hadde søkt da jeg bestemte meg for å dra. Samtidig angrer jeg ikke. Familien min virker super og selv om de bor på det mest gudsforlatte stedet så tror jeg det blir bra. Det er egentlig farlig og sammenligne seg selv og sin familie med det andre har "fått". Jeg tror det viktigste er bare å hoppe i det. Ta det med et smil. Det er da man får de fine opplevelsene, enten man bor hos en rik eller ikke fult så rik familie.

Her har dere et lite utvalg av de utvekslingsbloggene jeg følger:
http://aknilsen.blogg.no/
http://emilielarsen.blogspot.com/
http://linnjeanettee.blogg.no/
http://vanessaiusa.blogg.no/
http://vildesworld.blogg.no/

Amerikaland

uten navn

I morgen tidlig reiser Marthe til Amerikaland. Det er HELT SINSYKT CRAZY SPRØTT Å TENKE PÅ! Jeg føler at det er en hel evighet til det er min tur til å dra. På en måte er jeg glad for at det er lenge til og på en annen måte så har jeg bare lyst til å pakke meg selv ned i kofferten hennes og bli med til USA nå med en gang! Marthe var helt sykt rolig i dag da. Hun hadde så vidt begynt å pakke og tok livet helt piano. Hadde det vært meg så hadde jeg løpt rundt som en gal, prøvd febrilsk å få plass til alt jeg eier i kofferten mens jeg sang nationalsangen, spiste brunost eller gjorde et eller annet sprøtt. Så ja, det kan bli artig når det blir min tur!


Marthe, jeg kommer til å savne deg! Heldigvis ses vi på juleshopping i New York. Da skal vi shoppe rompa av alle de andre EF nerdene :-D Vi er jo tross alt i samme land!

Hvil i fred Monty

678011011698063601140136136302626475221176n

Huff, hunden til Kyla, Monty, ble overkjørt av en bil og døde i helgen. Stakkars Kyla, Ambree fortalte at hun var skikkelig lei seg.

Host family

hostfamily1

hostfamily2

Dette er Shawn, Ambree, Kaden (5) og Kyla (8). Min vertsfamilie og familien jeg skal bo sammen hele det neste året. Jeg tror helt ærlig at jeg ikke kunne fått en bedre familie. De er bare helt topp! Jeg snakker med dem hver dag og jeg tror det kommer til å bli kjempe bra å bo hos dem. Jeg gleder meg!

PS:
bloggen til mamma er http://heidamen.blogspot.com/

Tanke tenke

Skriv ned alt du tenker om USA-turen sa Kristianeh.blogspot.com

Jeg skal ikke bli feit når jeg er i USA.

Jeg gruer meg til første skoledag fordi jeg tror alle kommer til å se på meg og tenke at der er ho fra Norge. Jeg blir ?the newgirl? fra et land hvor de har isbjørner som går i gatene og hvor Sverige er hovedstaden (det tror i hvert fall de..)

Jeg gruer meg til lærerne spør meg om ting og jeg ikke klarer å svare fordi jeg ikke er pro i engelsk enda.

Jeg gleder meg til å bo på en gård med dyr selv om jeg ikke tåler dem.

Jeg har lyst til å begynne med tennis selv om jeg tror at jeg suger i det.

Tantebarna til Ambree er like gamle som meg. Hun ene vill at jeg skal begynne på vollyball. Det vill ikke jeg.

Jeg gleder meg til å handle i et stort supermarked hvor hylla med frokostblandinger er like stor som Kiwi i Askim.

Jeg håper det er kjekke gutter der

USA prat

122331

122408

122335

122458

God morgen kjære lesere! I dag er huden min full av urenheter, håret er helt mongo og verden smiler. Jeg har driti meg ut to ganger alt med å si feil dato for når jeg kommer til USA til Ambree og har nå endelig fått sendt riktig dato og tid etter litt hjelp av Cecilie til å forstå den teite fly timeplanen. Vet dere hva eller? jeg skal vente i Chicago på en giga svær flyplass full av amrikanere i 5 timer, øyensynlig alene !!  Det er jo ikke sikkert jeg kommer til å være alene, men det er på den flyplassen alle skal splittes opp for å ta innlandsfly videre til hver sin stat og da føler jeg at jeg kommer til å være alene. Hjelp.

Depdate

Carrier  

Flight_No

DepGateway

DepTime

ArrGateway

Arrdate

ArrTime

08/13/2009

Lufthansa

6231

Oslo, Norway

9:35 AM

Frankfurt, Germany

08/13/2009

11:45 AM

08/13/2009

United Airlines

0941

Frankfurt, Germany

12:45 PM

Chicago O'Hare, IL

08/13/2009

2:53 PM

08/13/2009

United Airlines

6107

Chicago O'Hare, IL

7:55 PM

Missoula, MT

08/13/2009

10:33 PM


Lang reise - Ja!



Jeg har foresten brukt mesteparten av morgenen til å google Montana opp og ned. Har lest masse om historie, geografi, fjell, vann og alt som hører med. Det er faktisk den nest største landbruksstaten i USA etter Texas som er den største. Har også googlet Polson, som er den byen vi bor "i", Roan, byen der skolen ligger og Missoula en by med 57.000 innbyggere som ligger en times tid inna. Er der jeg skal lande også, etter den siste flyturen. Ifølge Ambree så var det også ditt vi måtte dra for å shoppe. Byen er visst på størrelse med Oslo. Men hun vet vell ikke all verdens om Oslo, så det får jeg vell finne ut om stemmer når jeg kommer ditt.

Resultater - montana er country. Vi snakker cowboyboots og hatt, flanelsskjorter og frynser. For real. Bare å begynne og handle inn. Jiiha cowboy!

Ha en fin dag da dere :-)

Vertsfamilien

img8572

img8583

img8578


img8604

img8606
Noen Frankrike bilder av meg og Margrethe :-)

Morgene har gått med til... Ingenting. Deilig! Herlig å sove i sin egen seng igjen. Borte bra, men hjemme best. Ligger noe i det altså.

Men uansett, som dere ser så har bloggen fått nytt design i dag (er vell det jeg har brukt dagen til sålangt). USA designet! Det er ikke lenge til jeg drar nå! 8.August klokken 09.35 går flyet mitt fra gardemoen. Skal fly i litt over to timer til Frankfurt, 14 timer til Chicago og 2 timer til montana igjen. Reiser sammen med mange andre EF studenter så regner meg at det blir råbra! Er ikke fremme der før kvelden 9.August. Jeg gleder meg vilt!

Som jeg sa i går så har jeg også fått vertsfamilie nå! Jeg fikk lang e-mail av vertsmor en av de første dagene av ferien hvor hun fortalte om familien. De er fire stykker; vertsmor Ambree, vertsfar Shawn og barna Kaden (5) og Kyla (8). De bor på en gård i Montana uten særlig mange naboer (host,host) og har massevis av dyr. Hunder, hester, katter, gjeiter, kuer osv. Åjda, jeg skal bli bondejente! Jeg kommer nok hjem med rutette skjorte, cowboy boots og hatt og snakker brett amrikansk. Dere burde glede dere, det gjør jeg :-) Uansett, de er helt utrolig hyggelige! Har fått masse bilder (som jeg, irriterende nok, ikke klarer å laste over fra word til en mappe på dataen!!! ) Hun skriver at de er veldig hverdagslige, liker å være ute, dra på camping, ha venner og familie på besøk, spise ute, dra på ferie og utflukter. Dessuten har de planlagt masse vi skal gjøre før skolen starter 28.August. Skal blandt annet til Seattle en tur (der hvor Grey's er spilt inn) og Yellowstone National park. Hun har også organisert en BBQ greie sammen med Debbi, som er IEC-kontakten min (aner ikke hva det står for hvis dere lurer) med en tysk gutt som bor hos Deb og mannen og  noen andre utvekslingsstudenter i området. Gleder meg.

Skolen min heter Ronan High School og ligger i en større by sånn ca en min fra der vi bor. Går rundt 500 elever der.
Moren til Ambree bor rett ved skolen og har akkurat pensjonert seg. Tror hun jobbet som lærer på den skole jeg skal gå på. Jeg skal være litt sammen med henne før skolen starter også menst  Ambree og Shawn jobber. Han jobber med støm og hun jobber med lån og sånt i en bank.

I kveld skal jeg svare på spørsmålsrunden! Hvis dere har noen spørsmål angående USA og året mitt der, vertsfamilien eller noe annet så bare spørr nå, så skal jeg svare på det og :-)

Vi blogges!

Update

Hei kjære lesere! Ble dårlig med blogging i Frankrike gitt. Grunnen er rett og slett null tilgang til nettverk, bortsett fra hvis det var helt nødvendig.

jeg har hatt en kjempe herlig ferie da :-D Har masse fine bilder og vise dere! Uheldigvis greide jeg å miste det ene minnekortet med bilder, så halvparten av bildene er borte. Uheldigvis.

Dessuten har det skjedd noe annet kult mens jeg har vært borte! Jeg har nemlig endelig fått VERTSFAMILIE I USA!

Jeg lover å fortelle alt i morgen. Har også en spørsmålsrunde jeg har glemt å svare på ..... For prøve å ordne det før onsdag, for da fyker jeg avgårde igjen !

Blogges! Kisses :-)

USA

img7765 img7756
"Har du fått vite vertsfamilie enda?", "Vet du hvor du skal?" og "Når reiser du?". Det er spørsmål jeg får høre omtrent hver dag nå om dagen. Alle lurer på det, men jeg lover dere, ingen lurer mer enn meg!
Nei, jeg vet ikke. Ikke når jeg drar, ikke hvor jeg skal bo eller hvem jeg skal bo hos. Jeg blir gaaaaaaaaal av å vente! Jeg mener det, jeg blir helt smårar av det. Ukonsentrert, rastløs og av og til kobler jeg helt ut og blir sittende i min egen verden lenge, lenge. Det er ikke sunt for mennesker å gå sånn uten å vite, det er jeg sikker på.

En annen ting er at jeg har funnet ut at jeg egentlig ikke vet så mye om USA. Ok, stort land, masse mennesker, Obama er president osv. Jeg kan litt amerikansk historie. Jeg kan faktisk ganske masse. Jeg kan for eksempel masse om da de svarte ble undertrykt og da Colombus trodde han hadde oppdaget India og det der, men jeg kan liksom ikke noe særlig om USA sånn det er å bo der. Sånn menneskene er. Sånn samfunnet er. Hva gjør de egentlig? Hvordan vaner har folk? Hva spiser de til frokost? Når legger de seg? Har de mye lekser? Hva gjør man, og hva gjør man ikke? Jeg lurer sånn på sånne enkle ting. Sånne ting som har med hverdagen å gjøre. Herrgud, tenk om de ikke spiser frokost og favorittsporten er bowling! Da tror jeg at jeg dør. Neida, det er ikke så ille. Men det er slitsom å gå sånn å fundere hele tiden. Tenke. Lure. Jeg blir helt ør i hodet. Jeg gleder meg. Jeg gruer meg. Jeg gru-gleder meg.

Men det jeg lurer på er, har dere noe forhold til landet på den andre siden av "dammen"? Noen som har vært der eller har slektninger der? Hvordan er amerikanere?

Og sånn søker man visum til USA


red2  red4
Egentlig bare fordi jeg hadde null tid til å ta outfitbilder i dag og fordi jeg heller bestemt meg for å redigere noen andre bilder :-)


Heisann! I dag har alt egentlig gått i hundre og ti og vell så det. Dagen startet i dag tidlig da vekkeklokka ringt halv 6. Jeg sto opp og så omtrent ut som en kineser før jeg fikk vasket meg og ristet litt liv i kroppen. Deretter bar det inn til den Amrikanske ambasaden for å søke visum. Der måtte jeg igjennom en hau med sikkerhetskontroller inkludert "kle av deg alt som har med metall å gjøre" og en skummel fingeravtrykk maskin.

Intervjuet foregikk på Norsk (merkelig spør du meg) og omtrent sånn her:
"Har du søsken eller slektninger i USA?" (mannen var åpenbart amrikansk og brukte omtrent ti minutter på å finne ut hvordan han skulle formulere hver setning)
"Nei"
"Hvor lenge skal du være i USA?"
"10 månder"
"Hvor i USA skal du?"
"Jeg vet ikke"
"Spiller det ingen rolle for deg?"
"Nei, egentlig ikke"
"Så du kan komme hvor som helst? Kansas eller Hawaii, haha"
(han syntes visst han var veldig morsom)
"Ehm, ja, ikke Hawaii da...."
"Hva?"
"Glem det..."
(Ikke vits i å prøve seg på noe mumling her nei)
"...Hva er hensikten din med å reise til USA og lære engelsk?"
"Eeeeh, bli bedre i Engelsk kanskje?"
"Ok, det var alt. Visum kommer i posten. Døra er den veien"

Det var der. Så måtte jeg gjennom en tilsvarende sikkerhetssjekk før jeg fikk gå ut. Så da var det i boks også. Om en uke har jeg faktisk visum til USA. Det vil si at jeg kommer inn. Jeg kan dra ditt og bo der. Jeg har papirer som sier at jeg får lov til det. Hvor kult er ikke det?

Resten av dagen har jeg brukt på å lese litt manus, øve til naturfagsprøve, gå tur med Carina, sykkeltur med Mathea og Mathilde også har jeg vært hos Majda en tur.

Sliten i ryggen og trøtt i beina!

Adios :-)

Et nytt lass USA-papirer

 img7370 img7372

I dag fikk jeg enda et nytt lass med USA-pairer. Denne gangen inneholdt den store, hvite konvolutten en family-update hvor jeg skal fylle inn telefonnummeret til mamma, pappa osv, en preparation handbook hvor jeg kan fylle inn forventinger og andre ting jeg tenker om året og hvor jeg kan lese om tidligere studenter, monthly mailing som er nyhetsbrev som kommer en gang i månden og en liten alt-annet-du-må-huske liste. Jeg merker at det begynner å nærme seg nå. Det er faktisk bare tre månder igjen! Det er helt merkelig å tenke på. Om litt over tre måneder bor jeg på den andre siden av kloden. Jeg skal gå på skole der, huset jeg bor i skal være der og rommet jeg sover i om natten kommer til å være der. Men familie, venner og alt og alle her hjemme kommer ikke til å være der sammen med meg. Det blir en helt ny verden. En helt ny hverdag. Jeg har sommerfugler i magen!

Noen andre som skal ta et utvekslings år?




Aloha!




I am Camilla, a 19-year-old Norwegian girl living in London. I study at Kingston University where I learn how to write like a journalist and think like a politician. This blog is my London life in pictures, my passion for fashion spot and the place where I write. . bloglovin bloglovin Romwe - The Latest Street Fashion

arkiv


November 2011
Oktober 2011
September 2011
August 2011
Juli 2011
Juni 2011
Mai 2011
April 2011
Mars 2011
Desember 2010
September 2010
August 2010

kategorier


Blogg
Books
Clothes
Everyday life
I recommend
Inspiration
Kingston Life
LONDON!
New in
Outfit
Pictures
Random
Things-to-do
Travelling
USA
Write

favoritter



designet er laget av:


Caroline Maria

TO THE TOP
hits