The further you get away, the more you realize you love them.



















I was looking through my pictures on facebook and all of a sudden it hit me that a forward looking, hard shelled person like me actually can get homesick. There is something soft in there and it is not an everyday thing for me to realize that. I miss my friends. The awesome, amazing, fun, loving and wonderful people at home. The people that knows me, for better and for worst and who makes my day, over and over again. Gosh, all the pictures from the past year makes me want to smile, laugh and cry. I remember all the moments and all I can do is shake my head and smile. I have my moments I guess when the ice melts and I stand alone in the middle of a sea. A little scattered maybe, but never drowning. There is no need too because I always have everything I need right with me. Poetic, oh well, in some sort it makes sense to me. Perfect sense. I love these people so much it makes my heart ache and I am so happy to have them in my life. It might sound cheesy, but it's a fact. The simple, pure fact. Even though I am having the time of my life and living my dream the ice sometimes melts and I realize that there is only one place I can call home. And with that home comes all the people I love and all the moments we shared. It is as simple as that. No complications. No fuzz. The ice sometimes melt, and you know what? I kind of like it.  

 That was the most heart opening post from me in a while. The ice doesn't melt and flow over that often but when it does, I'll let you know.

Jeg tror jeg dør.

Har aldri hatt det sånn her før. Eller, i små mengder kanskje, men ikke så intenst og slitsomt som nå. Tiden står helt stille og jeg blir GAL av å være spent, av å glede meg. Jeg blir gal av at det kribler i beina og flyr sommerfugler i magen min hele tiden. Jeg begynner rett og slett å bli gal. Helt kokos. Jeg våkner om natten og har så mye adrenalin at jeg helt sikkert kunne hoppet opp av sengen og løpt en mil. Hjertet pumper og pulsen stiger. Jeg er så rastløs at jeg sover dårlig. Har så mye energi at jeg kunne vunnet birkebeineren lett. Livet mitt står stille og jeg skulle gjerne løpt fra alt sammen, løpt fra de siste laaaange ukene. Løpt fra jobb, jobb og mer jobb. 

Men snart. Snart... SNART skal jeg og Julie gjøre alt det morsomme vi planlegger! Vi skal feste i London og ta nattbussen (som går hvert kvarter hele natten!!) hjem, vi skal dra på Aldo butikken i Covet Garden, ha piknik i Hyde Park og reise til Paris med tog. Vi skal innrede rommene våre og kjøpe billig dopapir for å spare penger. Vi skal begynne på fekting, salsa og hip-hop dans og dumme oss skikkelig ut fordi vi ikke kan det. Det skal bli så utrolig gøy. Det skal bli så deilig og ha mitt eget liv, kanskje ikke i mitt eget hus enda, men mitt eget rom og mine helt egne rutiner og regler. Det blir så gøy og bo sammen med masse andre folk og feste og ha det morro hele tiden. Det blir så bra, så utrolig bra. Og derfor gleder jeg meg. Gleder meg så mye at jeg begynner å bli gal. Helt klin kokos.






All it takes is to reach a little higher







Jeg føler ikke for å skrive noen ting og heller ikke for å blogge. Det virker liksom så meningsløst og jeg får nesten dårlig samvittighet for å gjøre det. Livet går jo videre, men merke jeg trenger noen dager til.

Ville bare dele dette syke, syke utsagnet med dere fra det 1500 siders manifestet til den syke, syke mannen som står bak disse terrorhandlingen. Utsagnet viser virkelig hvor mye galt et menneske kan få seg selv til å tro, og hvor lette vi egentlig er å overbevise om noen prøver hardt nok. 

Dette utraget er hentet fra det 1500-siders lange manifestet til terror siktede:

"The PCCTS, Knights Templar will allow all Western European regimes to capitulate to our
demands and we are hereby giving them a deadline which is January 1st, 2020. We will
not initiate any nuclear power plant attacks until the deadline has passed (we will instead
focus on non-nuclear attacks until then). However, if the Western European
multiculturalist regimes do not fully implement our demands - stop the European
genocide, deport all Muslims from Europe and ban multiculturalism as an anti-European
hate ideology - by this date, we are committed to effectuate ALL necessary measures in
order to stop them from annihilating everything European (see complete overview of
demands in another chapter). This decision is not mine to make but must be decided by
future Justiciar Knight Commanders based on several factors"

En annen ting jeg har tenkt mye på etter angrepene er det at vi så lett snur oss mot en folkegruppe når slike terrorhandlinger skjer og ofte utelater sjansen for at det kan være noen andre. Det gjør så vondt å vite at selv om terrorister som Al-Qaida gjør uvattelig vonde ting mot andre mennesker, så er de ikke de eneste. Mennesker er like over alt, ingen er verre enn andre. Mannen som drepte ungdommene på Utøya var en nordmann, en nabo, en venn og en vanlig mann på gata. Alikevell, en terrorist på linje med alle andre terrorister. Det gjør så vondt å vite at verden er et så usikkert sted og at uansett hvor du kommer fra så er du ikke trygg. 

Jeg tror at det eneste vi kan gjøre er å åpne øynene våre og innse at det faktisk ikke har så mye å si hvilke gud man tror på, hvilke hudfarge man har eller hvilke politisk parti man stemmer på. Vi er mennesker alle sammen og om vi kan lære og være litt mer tolerante ovenfor hverandre så tror jeg ting hadde blitt mye lettere. Det handler om å ikke være så skeptisk. Så redd for ting som er annereldes. I dag dreper denne frykten alt for mange mennesker. 

Breathless.

Som hele resten av Norge er jeg i sjokk. Jeg kommer nok aldri til å glemme øyeblikket da jeg fikk vite at det hadde gått av en bombe i Oslo sentrum. Jeg kommer alltid til å huske hvordan telefonen ringte og veninnen min svarte, hun snakket, lo og så.. har du hørt det? Hun ble hvit i ansiktet. Jeg ble redd. Hun sa at det hadde smelt en bombe i Oslo sentrum, ved regjeringskvartalet. Folk lå strødd rundt. De var skadet. Hadde glass over alt. Mennesker var døde. Jeg ble kald som is og kunne ikke tro det. Jeg var på jobb og kunne ikke bevege meg. Måtte fortelle det til de andre. Ingen trodde det, ingen skjønte det. Terrorbombe i Oslo? Det er helt sykt. 

Vi oppdaterte VG.no mens vi serverte mat. Prøvde å smile og fortsette som vanlig, men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke var helt til stedet med det jeg drev med. Så kom nyheten om skytingene på Utøya. Det tok en stund før jeg skjønte sammenhengen. Skjønte det grusomme som skjedde bare en time unna der jeg sto og serverte mat. Sjokk.Sinne.
Og samtidig hadde jeg vanskelig for å tro det. 

Først var alt jeg kunne føle forvirring og sinne, men da jeg kom hjem og begynte å lese blogger hvor mennesker som hadde mistet sine kjære hadde kommentert kom tårene. Jeg leste om ei jente som hadde mistet pappaen sin bare 15 år gammel. "Vi skulle reise til Roma på mandag, det var hans bursdagsgave til meg. Nå får jeg aldri sett pappaen min igjen". Jeg gråt som et barn. Kjente sorgen til denne ene jenta. Tenk om det hadde vært pappaen min? Hele natten drømte jeg om bomber og ville menn med automatvåpen.

Sjokk igjen. Lammende. 80 mennesker? Du sover til 10 og våkner til 80. Jeg trodde først at marerittet mitt ikke var over og jeg fortsatt drømte. Jeg så Erna Solberg gråte på TV. Jeg gråt litt mer jeg også, bare fordi jeg ikke klarer å ha vondt i magen.

Jobbet hele dagen og alt folk snakket om i butikker og på restauranter er det som har skjedd. Klumpen i magen blir ikke borte. Vi lever i en syk verden full av syke mennesker. Det er bare å innse det, noe har gått alvorlig galt. Det skremmer meg sånn og jeg kan ikke begripe hva som har gått galt i hodet til mennesker som kan skyte 80 ungdommer som gråter, løper og er reddere enn de noen gang har vært, og det, uten å blunke? 80 liv. 80 mennesker. Det er en syk, syk verden vi lever i. Det er ingen ting annet å si.

Jeg gråt litt mer nå etter å ha lest dette innlegget: http://prableen.origo.no/-/bulletin/show/672218_helvete-paa-utoeya?ref=mst.

Verdt å lese. 

Everything always has to come to an end.





Jeg kom nettop hjem fra kino. Jeg og Cecilie så Harry Potter og som vanlig er jeg blown away, Det er som om jeg blir litt magisk selv mens jeg sitter og ser på det fordi jeg lever meg helt inn i det. Det er min verden. Hallo, jeg vokste jo opp med disse menneskene! Jeg satt jo utenfor huset å ventet på postmannen hver gang jeg viste at dagen var der og min forhåndsbestilte bok kom hjem til meg. Jeg slukte den ene etter den andre. Først på engelsk, for de kom først, og så på norsk. Jeg kan Harry Potter på to språk. Kall meg gjerne nerd, men sånn er det bare. En liten skjult lidenskap har vi alle lov til å ha, og vell, Harry Potter er vell min. Jeg er så fasinert av det, trollbundet, forhekset.

Men nå er det hele over. Slutt. The End. Det er veldig rart, men bøkene står fortsatt på sin helt egen bokhylle og vil nok bli lest igjen flere ganger.Fantastisk bra var det, all ære til J.K Rowling for det! Jeg bøyer meg i støvet.

There is a time for everything

You know when you can't sleep at night and everything keeps spinning in your mind? That's how I feel right now.

Det blir sånn om sommeren. Sånn at jeg ikke klarer å sove når alle andre sover. Hallo? Hvorfor sove? Hjernen min og kroppen min jobber på høygir og overbeviser meg om at jeg ikke trenger å sove. Det er jo bare å være våken, det er vell ikke noe problem? 

Jeg føler for å skive. Skrive tusen ting som jeg og alle andre kan forstå, men ingen ting er forståelig. Jeg føler meg liten i en stor verden, stor i et lite rom med alt for få vegger. Hallo? Er det noen der? 



Det er en der da. Hun jenta, ja hun jenta i det hvite huset. Hun som går barbein og har på seg en kjole. Skal hun ut? Neppe. Aller helst vil hun ut da. Ut i den store verden. NÅ. Orker ikke vente lenger. Hjernene koker og beina kribler. Hvorfor kan jeg ikke dra nå? Vil bare løpe. Løpe fort og løpe langt. Løpe fra alle og ikke se tilbake. Men jenta vet, det er ikke sånn det fungerer. Du løper ikke bare når hjernen sier løp. Det kommer en tid for alt, sånn er det bare. 



Til syvende og sist handler alt om tid. Hvem fant opp begrepet tid? Hvem fant opp minuttene, timene og sekundene? Hvem bestemte at tiden noen ganger kunne gå så fryktelig, utrolig sakte? Det var vell han. Han som ingen vil vite av, men som alle egentlig tror på. Han som bare er overalt, uten at noen vet. Var det han som fant opp tiden? Jeg tenker på tiden som noe du ikke kan ta på eller føle på. Noe som bare er der og som alltid vil være der. 



Jeg vil skrive. Skrive om mennesker og ting som ikke finnes, men som er sanne, for meg. Jeg savner de dagene på skolen hvor skolen var kjedelig og jeg skrev. Jeg savner den mappa på dataen min som het "noveller" og hvor alle novellen het 1,2,3 fordi jeg ikke klarte og lage titler til dem. Jeg savner at læreren min fortalte meg at jeg burde skrive mer, publisere noe. Jeg sa alltid nei, hvem vil vell lese tullet mitt? Jeg savner den tiden. Den tiden som aldri skal komme tilbake.

Det er så mange ting jeg gjerne skulle skrevet her. Ting som jeg vil se svart på hvitt, men som det ikke finnes ord for. Jeg vil så gjerne skrike det ut, rope høyt, men det er bare å innse, noen ting gjør seg best i stilhet. Han er der og jeg er her. Sånn er det bare, mer eller mindre riktig, mer eller mindre feil, Ferien bringer minner og tanker på tolv måneder siden sist gang den var her som igjen bringer tankene til tiden. Tiden som går. Mye har skjedd på tolv månender selv om noen ting fortsatt er akkurat som de var. Tiden forandrer alt, men samtidig forandrer den ingen ting. Tiden kan gå men ting som har vært er der fortsatt. Det blir ikke bare borte, selv om vi noen ganger vil det. Det er som en karusell. Den starter et sted, tar deg med rundt mange svinger, ned lange bakker og opp like langt. Den får det til å kile i magen og bruse i alle bein i kroppen samtidig som du lurer på når du kommer til å dø av frykt. Men faktumet er, den ender alltid opp der den startet. Tiden er også sånn. Selv om den går kan den alltid ta deg tilbake til starten. Der det hele begynte. Du kan gjenleve det akkurat som det skulle vært akkurat nå.

Det er nettop dette som gjør tiden til det skumleste jeg vet om og det får meg til å lure på om det var sånn han hadde planlagt det.

To hit the ground and get back up. Again

 









Det føles som et slag, selv om ingen slo. Ikke fra den ene enden, den du kanskje forventet, men fra den andre. Knock down. Hit the ground. Hard. But.. No problem. I got up. Got hit again and got up. Again. 
Jeg så det kom før det traff. Viste det jo allerede.  

Står på beina, sjangler litt, men står. Ingen skal få meg til falle igjen. Jeg står stødigere nå, som et fjell. Det er bare å innbille seg at ingen slo, da går det fint. Det er jo ingen her. Ingen andre enn meg og det er sånn det skal være. Dessuten er vi alltid to, to som forstår. En som alltid vet, og en som sjangler, men står. Det er fint og ha en som alltid vet. Da spiller det ikke så mye rolle med alle de andre.

How's your weather like?





Unnskyld for den totalt random overskriften. Maker ingen sense i det hele tatt. Den er helt tom liksom - og på en måte passer den helt perfekt. Den betyr ingen ting, den bare er. Den er der, men er egentlig ganske tom og uviktig. Jeg føler meg sånn nå. Helt tom. I stedet for å ha fri og kose meg en hel lørdag har jeg jobbet. Jobbet i 9 timer og jobbet masse. Jeg har hatt så lyst til å ha mye å gjøre, og det fikk jeg. Løp hele tiden, men det gjorde ingen ting. Tiden gikk, hodet mitt var okkupert og det føltes helt perfekt. Det var mennesker over alt som jeg kunne snakke med, le med og tulle med. Ingen av dem kjenner meg - jeg kan jo være hvem jeg vil. Det er bare å face det - det er akkurat der jeg hører hjemme.

Ikke prøv deg på noe du ikke kan og som aldri går. Det har jeg lært. Hvorfor prøve når du vet at det går til helvette uansett? Sjanser er det nok av, men jeg har lært nå, nok en gang, at det er ikke noe vits i å ta dem. Hvorfor gidde å prøve når du alltid våkner med hodet i asfalten uansett? Jeg blir der jeg hører hjemme fra nå av og gjør det jeg kan. Alt annet får andre folk ta seg av. De som kan det, forstår det og får det til uten å ødelegge alt sammen, og seg selv i samme slengen. De som kan det er heldige de, men det gjelder ikke meg. Tomt som det er får jeg lære meg å være glad der jeg er. 

Alt annet kan rett og slett være det samme.... 

Trapped in moment


Trapped in a moment.

I don't know what to do. 

Where did time go?

Where did you go? 

All you left me with is silence. 

 - and this time, I do not want you back. 


Who's that chick?







For en liten stund siden kom en person bort til meg spurte "Hvem er du?". En liten jente. Store blå øyne. Hun så opp på meg og spurte et så enkelt spørsmål som "Hvem er du?"

Det fikk meg til å tenke. Hvem er jeg? Hvem er egentlig jeg? Jeg er meg, Camilla vell - er det ikke sånn det er? Det er faktisk ikke så enkelt. Det å være meg er ikke bare-bare.  Hvordan forklarer jeg meg selv? Jeg er hun som ønsker at hun hadde blondt hår når det er mørkt, og mørkt hår når det er blondt. Jeg er hun som sjelden blir forrøyd, og som alltid "trenger" noe nytt, selv om hun ikke trenger det. Jeg er hun som bare jeg forstår meg på og som andre kan undre seg over. Hvorfor gjør hun sånn? Hvorfor er hun sånn? Jeg er hun som det er lett å bli glad i og som lett blir glad i andre, men som det er vanskelig å egentlig kjenne. Jeg er hun som vet hva hun vil og som ikke lar noen stoppe seg. Dette er meg, og mange andre ting er også meg. Det er flere sider av meg. Gode sider, mindre gode sider, dårlige sider. Jeg er meg.  Det er vell bare sånn det er. 

Jeg er meg - hvem er du?

 

Logikk. Ikke logikk. Ulogisk

Hvorfor er det ingen der? Hallo, hvorfor er det så stille? Hvor ble alt sammen av? Alt det der, det som var så bra. Det er tomt. Helt tomt. Som et glass uten vann, som en sol som ikke skinner. Det mangler noe, men hvor ble det av? Alt sover. Alt er stille og ingen ting rører seg. Jeg vil rope høyt, skrike, lage lyd. Men det går ikke. Stillheten er endeløs og den vil ikke gå noen sted.

Ting varer ikke evig, er det ikke sånn det er? Ting er ikke logisk bare fordi du vil at det skal være det. Neida, så jo, så ja. Det er greit at det er stille, men jeg savner de lydene. De velkjente lydene som gjorde meg glad og som fylte tiden. Fylte hvert minutt og hvert sekund. Ja, nettop. De lydene som gjorde meg glad. Det er ikke logisk. Så ulogisk. Så stille. Det er vell bare sånn det er. Sånn det blir. Det er bare å løfte hodet, leve videre og lage lyd selv. 


Wake up call



Denne helgen har vært rar. Jeg kan ikke forklare det. Rar med store bokstaver, men uten at jeg vet helt hvorfor. Det startet på fredag. Jeg husker at jeg grudde meg til å gå på skolen fordi jeg viste at jeg skulle ha sosiologi en hel dag. Hallo? hvem er det som har funnet på noe så dumt som faguker? Jeg for min del syntes det er bortkastet. Det endte med at jeg gjorde veldig lite fag og ellers drakk te med Kari. Hun var enig med meg om fagukene. Det er alltid bra når noen er enige.

Etter skolen dro jeg på jobb. Alt var fint, men så ble det kveld. Mørket kom og noe ble galt. Ikke galt, men rart. Noe ble rart på en måte som det ikke pleier å bli. Ting var annerledes og føltes plutselig uvant og nytt. Jeg tenkte for meg selv at jeg trenger en pause - et pusterom. Alikevell vet jeg at jeg ikke klarer det. Avhengighet er farlig. Ikke tenk på stoffer, den typen avhengighet holder jeg meg for god til. Det er en annen avhengighet. En som kommer innen fra.

Lørdag var bra. Vi handlet, lo og bar stoler. Så kom alle gjestene og vi hadde det veldig gøy. Lo litt til, drakk litt til. Elsker de menneskene, de gjør meg glad. Allikevel kom kvelden. Mørket og natten. Ting ble rart igjen og jeg følte meg rar. Hvorfor? jeg vet ikke.

Søndagen var rar. Mennesker som var sure, slitne og leie. Det smitter fort - alt for fort. Alikevell holdt jeg humøret oppe. Det er jo det jeg gjør. Alltid. Tenk om jeg skulle vært sur en hel dag? hva hadde de sagt da? Det vet jeg ikke. Hva om jeg ikke hadde stilt opp? Hva hadde de sagt da? Det vet jeg heller ikke. Jeg er jo alltid der. Men ikke missforstå, det er sånn jeg vil ha det.

En rar helg fulgt av en rar mandags morgen med en vond følelse i magen. Ting ble bedre utover dagen og jeg bestemte meg for å slutte å tenke så fælt. Jeg er jo alltid blid - ikke sant? Smil da vell, ting blir bedre sånn. Det er i hvert fall mitt motto. Et av mange.

I'll miss you

Gurrimalla, herregud, fysøren, jeg har bare TRE skoledager igjen!!!!  Helt sykt. Jeg blir nervøs. Jeg blir helt skjelven. Helt gele. Unnskyld kan du skru ned hastigheten? Hastigheten på tiden? Jeg vil at den skal gå saktere. Gå saktere NÅ. Jeg vill ha tid til å nyte hvert minutt, hvert sekund av de siste dagene.

Ok, nå høres jeg ut som verdens største nerd. Ånei, sommerferie liksom. Men det er ikke DET. Det er det at jeg slutter. Finioto. Ferdig. 1 år er gått og som vanlig har jeg blitt alt for glad i både lærere og andre elever, spesielt de i klassen. Og nå skal jeg DRA! Dra fra dem! Ånei. Jeg gruer meg.

Jeg kommer til å savne skravlinga til Majda, Marte og Guro. Jeg kommer til å savne og bli kalt "mor" og igjen kalle dem "morer". Jeg kommer til å savne og le av uviktige og teite ting som bare vi ler av.

Jeg kommer til å savne midttimene med blogglesing, herlige mennesker, latter, skravling, visking og tisking.

Jeg kommer til å savne og danse rundt i gymgarderoben med Emilie og Margrethe.

Jeg kommer til å savne engelsktimene til Anne-Torill.  Får jeg en bedre engelsklærer i USA så skal jeg spise hatten min....  (hadde jeg bare hatt en). Jeg kommer til å savne det å være så med i det vi driver meg at jeg nesten faller av stolen.  Jeg kommer til å savne den utrolig snille og flinke kontaktlæreren vår!

Jeg kommer til å savne Margrethe. Jeg kommer til å savne henne fordi vi har blitt så gode venner nå og jeg vil ikke at hun skal glemme meg.

Jeg vill ikke at noen skal glemme meg.

Jeg kommer til å savne det å måtte rette på Jan når han skriver feil på tavla ti ganger i hver Naturfagstime.

Jeg kommer til å savne og bli kalt  "skvaldruser" og den veldig, veldig kule mattelæreren min.

Jeg kommer til å savne alle de blide ansiktene.

Jeg kommer til å savne de rare menneskene, de menneskene som ikke sier så mye, de menneskene som sier alt for mye og de menneskene som alltid er glade og møter deg med et smil om morgene.

 

Jeg kommer til å savne dem, alt jeg har ramset opp og en hel del andre ting jeg ikke har ramset opp så mye at jeg må gråte her jeg sitter. Jeg kommer til å savne dem så mye at jeg blir helt sentimental.

Jeg kommer til å savne dem så mye at jeg vet ikke om jeg skal gråte eller le. Jeg kommer til å savne de små tingene. De tingene som hører med. Det smilet, den klemmen, den stemmen og de øynene.

Jeg kommer til å savne dem så mye at jeg tror jeg må slutte nå. Ellers så kanskje jeg må gråte litt til. Men bare kanskje, det er fortsatt tre dager igjen....

img8161

Jeg blogget egentlig dette innlegget i går, men av en eller annen merklig grunn fikk jeg ikke publisert det før i dag. Hmfgrr....

Hvem vet inte du, hvem vet inte jag....

jajajaja

kjsfsjlvgsal



Viste dere at?

- Jeg er sjokoman og elsker sjokolade mer en noe annet. MEN, jeg spiser det faktisk ganske sjelden.

- Jeg har spilt teater i 10 år.

- Drikker ofte juice og melk rett fra kartongen i kjøleskapet hjemme.

- Elsker ost og kan spise osteskiver i hauevis. Gjør ikke dette hver dag heller altså ;)

- Det aller beste jeg vet å spise er toast med ketsjup made by me!

- Syntes poteter ofte smaker som modelleire.

- Kaller skinkestek for viskelær og lærte dette av pappa når jeg var liten.

- Skal lære meg og snakke britisk-engelsk når jeg blir eldre.

- Driver med scrapbooking og syntes det er kjempe gøy, men har aldri tid til det lenger.

- Jeg var på putti plutti pott audition en gang og holdt på å svime av når jeg måtte synge alene.

- Har ingen problemer med å gå rundt hjemme uten klær så lenge det ikke er noen der.


Fortell meg noe om dere som jeg ikke vet!

Onsdag 20.Mai.2009

img7484

Er vell egentlig ikke så mye å skrive om i dag. Live and learn, life is life. Simple and easy, oh yes. Mennesker elsker og hater. Tenke og føler. Mennesker gjør ting de angrer på og blir ikke alltid tilgitt. Mennesker tror ting. Tror ting de ikke vet om andre mennesker eller andre ting. Mennesker føler ting, snakker om ting og er sikkre på at de vet ting de egentlig ikke vet noe om. Mennesker dikter sine egne historier og tror ikke på sannheten. Mennesker lyver og sårer. Mennesker snakker mellom linjene, tror at andre ikke forstår, selv om de gjør det. Mennesker skylder på ting når de ikke vill fortelle sannheten. Mennesker gjemmer seg bak sitt eget lille skall og kommer aldri ut, bare nesten, men aldri helt. Det er alltid noe som skjuler seg under overflaten, hemmeligheter og mysterier. Går det egentlig ann å kjenne et annet menneske? Helt og ordentlig? Forstå, se og skjønne alt? Jeg tror ikke det. Mennesker lyver, mennesker snakker usant og mennesker prioritere slik de føler det best for seg selv. Det er ikke alltid at disse prioriteringene, usannhetene og løgnene gjør ting bedre for andre mennesker. Sånn er det bare. Live and learn. Og sånn er det.




Aloha!




I am Camilla, a 19-year-old Norwegian girl living in London. I study at Kingston University where I learn how to write like a journalist and think like a politician. This blog is my London life in pictures, my passion for fashion spot and the place where I write. . bloglovin bloglovin Romwe - The Latest Street Fashion

arkiv


November 2011
Oktober 2011
September 2011
August 2011
Juli 2011
Juni 2011
Mai 2011
April 2011
Mars 2011
Desember 2010
September 2010
August 2010

kategorier


Blogg
Books
Clothes
Everyday life
I recommend
Inspiration
Kingston Life
LONDON!
New in
Outfit
Pictures
Random
Things-to-do
Travelling
USA
Write

favoritter



designet er laget av:


Caroline Maria

TO THE TOP
hits