New York er en stor drøm. En fantastisk by. En opplevelse jeg drømmer om. Derfor er jeg med i konkurransen om å vinne en tur til New York ved å skrive et innlegg om det største jeg har opplevd. So here you go.

Det største jeg har opplevd.

Jeg har lært at det største, beste og sterkeste minne du har ikke trenger å være dyrt, ha kostet mye eller være veldig eksklusivt. Det trenger ikke være en reise, en fantastisk gave du fikk eller en dyr middag. Det kan være en liten ting, en liten kommentar eller rett og slett en person.  For meg dreier det seg om et år av livet mitt og en person som hjalp meg gjennom. Som 16 åring reiste jeg alene til USA for å bo hos en familie jeg ikke kjente. Det begynte så bra og jeg ble tatt i mot som en konge og behandlet deretter. Jeg hadde det så bra hos den første familien, men gleden var ikke langvaring. Jeg måtte etter hvert flytte ut av forskjellige grunner. 16 år og alene i verden og allerede ute av en familie og inn i en ny. Jeg hadde følt meg så trygg, men så var alt utrygt igjen.

Den andre familien var vanskelige. De var så mange, så mange å bli kjent med og komme overens med. Jeg trivdes også her veldig godt i starten, men etter hvert begynte ting å skjære seg. De begynte å beskylde meg for ting hele tiden, alt jeg gjorde var feil og alt jeg sa var løgn. Jeg var så frustrert, så redd, så alene.

Det største jeg har opplevd er personen som fikk meg gjennom dette og fortalte meg at jeg ikke måtte høre på alle beskyldningene de utsatte meg for. Hun jobbet på skolen, på biblioteket og jeg var sammen med henne så mye som mulig. Hun tok meg med hjem, jeg fikk kjempe godt kontakt med barna hennes og familien hennes hjalp meg mye. Til slutt klarte jeg også å si fra i huset der jeg bodde at jeg ville flytte ut. Det ble en voldsom krangel, husarrest og tårer, men helt utrolig nok, med en stahet jeg ikke viste at jeg hadde, klarte jeg å stå på mitt. Jeg fikk flytte ut, men ikke før jeg hadde skrevet et brev til EF om hvor forferdelig jeg hadde vært mot familien. Det og sitte der å måtte underskrive på et papir hvor det sto at jeg hadde vært slem mot barna deres (som jeg var så utrolig glad i og som jeg var sammen med hele tiden mens jeg bodde der), manipulert og jugd for familien er det verste jeg har opplevd. Jeg fikk ikke lov å si ha det til Hannah og Joshua når jeg skulle dra en gang, de to barna som jeg var blitt så glad i. Jeg fikk ikke lov å gi Hannah en siste klem før jeg dro, hun som var blitt som en søster for meg og som hadde sovet i sengen sammen med meg et halvt år. Jeg fikk ikke si ha det til dem fordi jeg, i følge foreldrene, hadde vært slem med dem og satt farlige griller i hodet på dem. Men jeg kom meg ut, jeg fikk flytte.

Jeg vet ikke om dette en gang kvalifiserer til tittelen "det største jeg har opplevd", men i mitt hjerte så er godheten og omsorgen Heather, som hun het, og familien hennes, viste meg og hvordan de tok meg inn i familien uten og en gang kjenne meg noe særlig det største jeg har opplevd. Jeg vet også at uten deres hjelp og støtte hadde jeg ikke kommet meg gjennom året og helt sikkert dratt hjem mye tidligere. I dag vet jeg at jeg har blitt mye sterkere av det som skjedde og det er ikke mye som skremmer meg lenger.

For meg handler det om at det største jeg har opplevd er de små øyeblikkene som fikk meg gjennom året og som viste meg at jeg faktisk ikke var så forferdelig som den ene familien skulle ha det til. Så uerfaren som jeg var og helt alene i et ukjent land var jeg villig til å tro hva det skulle være, også om meg selv, noe som gjorde meg veldig sårbar. Jeg er så utrolig takknemlig for den støtten jeg fikk og for at de lot meg bo hos dem etter det som skjedde med den andre familien at for meg er dette det største jeg har opplevd.

Klikk her for å se hvordan du kan vinne drømmeturen!