Som hele resten av Norge er jeg i sjokk. Jeg kommer nok aldri til å glemme øyeblikket da jeg fikk vite at det hadde gått av en bombe i Oslo sentrum. Jeg kommer alltid til å huske hvordan telefonen ringte og veninnen min svarte, hun snakket, lo og så.. har du hørt det? Hun ble hvit i ansiktet. Jeg ble redd. Hun sa at det hadde smelt en bombe i Oslo sentrum, ved regjeringskvartalet. Folk lå strødd rundt. De var skadet. Hadde glass over alt. Mennesker var døde. Jeg ble kald som is og kunne ikke tro det. Jeg var på jobb og kunne ikke bevege meg. Måtte fortelle det til de andre. Ingen trodde det, ingen skjønte det. Terrorbombe i Oslo? Det er helt sykt. 

Vi oppdaterte VG.no mens vi serverte mat. Prøvde å smile og fortsette som vanlig, men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke var helt til stedet med det jeg drev med. Så kom nyheten om skytingene på Utøya. Det tok en stund før jeg skjønte sammenhengen. Skjønte det grusomme som skjedde bare en time unna der jeg sto og serverte mat. Sjokk.Sinne.
Og samtidig hadde jeg vanskelig for å tro det. 

Først var alt jeg kunne føle forvirring og sinne, men da jeg kom hjem og begynte å lese blogger hvor mennesker som hadde mistet sine kjære hadde kommentert kom tårene. Jeg leste om ei jente som hadde mistet pappaen sin bare 15 år gammel. "Vi skulle reise til Roma på mandag, det var hans bursdagsgave til meg. Nå får jeg aldri sett pappaen min igjen". Jeg gråt som et barn. Kjente sorgen til denne ene jenta. Tenk om det hadde vært pappaen min? Hele natten drømte jeg om bomber og ville menn med automatvåpen.

Sjokk igjen. Lammende. 80 mennesker? Du sover til 10 og våkner til 80. Jeg trodde først at marerittet mitt ikke var over og jeg fortsatt drømte. Jeg så Erna Solberg gråte på TV. Jeg gråt litt mer jeg også, bare fordi jeg ikke klarer å ha vondt i magen.

Jobbet hele dagen og alt folk snakket om i butikker og på restauranter er det som har skjedd. Klumpen i magen blir ikke borte. Vi lever i en syk verden full av syke mennesker. Det er bare å innse det, noe har gått alvorlig galt. Det skremmer meg sånn og jeg kan ikke begripe hva som har gått galt i hodet til mennesker som kan skyte 80 ungdommer som gråter, løper og er reddere enn de noen gang har vært, og det, uten å blunke? 80 liv. 80 mennesker. Det er en syk, syk verden vi lever i. Det er ingen ting annet å si.

Jeg gråt litt mer nå etter å ha lest dette innlegget: http://prableen.origo.no/-/bulletin/show/672218_helvete-paa-utoeya?ref=mst.

Verdt å lese.