For en liten stund siden kom en person bort til meg spurte "Hvem er du?". En liten jente. Store blå øyne. Hun så opp på meg og spurte et så enkelt spørsmål som "Hvem er du?"

Det fikk meg til å tenke. Hvem er jeg? Hvem er egentlig jeg? Jeg er meg, Camilla vell - er det ikke sånn det er? Det er faktisk ikke så enkelt. Det å være meg er ikke bare-bare.  Hvordan forklarer jeg meg selv? Jeg er hun som ønsker at hun hadde blondt hår når det er mørkt, og mørkt hår når det er blondt. Jeg er hun som sjelden blir forrøyd, og som alltid "trenger" noe nytt, selv om hun ikke trenger det. Jeg er hun som bare jeg forstår meg på og som andre kan undre seg over. Hvorfor gjør hun sånn? Hvorfor er hun sånn? Jeg er hun som det er lett å bli glad i og som lett blir glad i andre, men som det er vanskelig å egentlig kjenne. Jeg er hun som vet hva hun vil og som ikke lar noen stoppe seg. Dette er meg, og mange andre ting er også meg. Det er flere sider av meg. Gode sider, mindre gode sider, dårlige sider. Jeg er meg.  Det er vell bare sånn det er. 

Jeg er meg - hvem er du?