Denne helgen har vært rar. Jeg kan ikke forklare det. Rar med store bokstaver, men uten at jeg vet helt hvorfor. Det startet på fredag. Jeg husker at jeg grudde meg til å gå på skolen fordi jeg viste at jeg skulle ha sosiologi en hel dag. Hallo? hvem er det som har funnet på noe så dumt som faguker? Jeg for min del syntes det er bortkastet. Det endte med at jeg gjorde veldig lite fag og ellers drakk te med Kari. Hun var enig med meg om fagukene. Det er alltid bra når noen er enige.

Etter skolen dro jeg på jobb. Alt var fint, men så ble det kveld. Mørket kom og noe ble galt. Ikke galt, men rart. Noe ble rart på en måte som det ikke pleier å bli. Ting var annerledes og føltes plutselig uvant og nytt. Jeg tenkte for meg selv at jeg trenger en pause - et pusterom. Alikevell vet jeg at jeg ikke klarer det. Avhengighet er farlig. Ikke tenk på stoffer, den typen avhengighet holder jeg meg for god til. Det er en annen avhengighet. En som kommer innen fra.

Lørdag var bra. Vi handlet, lo og bar stoler. Så kom alle gjestene og vi hadde det veldig gøy. Lo litt til, drakk litt til. Elsker de menneskene, de gjør meg glad. Allikevel kom kvelden. Mørket og natten. Ting ble rart igjen og jeg følte meg rar. Hvorfor? jeg vet ikke.

Søndagen var rar. Mennesker som var sure, slitne og leie. Det smitter fort - alt for fort. Alikevell holdt jeg humøret oppe. Det er jo det jeg gjør. Alltid. Tenk om jeg skulle vært sur en hel dag? hva hadde de sagt da? Det vet jeg ikke. Hva om jeg ikke hadde stilt opp? Hva hadde de sagt da? Det vet jeg heller ikke. Jeg er jo alltid der. Men ikke missforstå, det er sånn jeg vil ha det.

En rar helg fulgt av en rar mandags morgen med en vond følelse i magen. Ting ble bedre utover dagen og jeg bestemte meg for å slutte å tenke så fælt. Jeg er jo alltid blid - ikke sant? Smil da vell, ting blir bedre sånn. Det er i hvert fall mitt motto. Et av mange.