Hallo alle sammen.
Må bare beklage veldig dårlig blogging fra begge sider nå. Men det har seg slik at vi har ganske mye å gjøre begge to, og har rett og slett ikke så mye tid. Også har kanskje inspirasjonen og lysta vært litt borte. Vi får prøve å bli flinkere nå!

Jeg ligger i denne stund i senga med en vrikket ankel og en sliten kropp. Jeg gikk nemlig noe som heter Losruta i går. Det er en flyktingsrute som går fra Norge, nermere bestemt Ørje, til Sverige. Det er veldig mange som har gått denne ruta, men kanskje ikke på svarte natta slik vi gjorde. Denne ruta ble nemlig brukt til å lose flyktninger over fra norge til sverige under 2.verdenskrig. Det finnes mange slike ruter rundt om i østfold og de ble brukt veldig flittig under krigen. Det var en los per rute, og losen visste ikke hvor de andre rutene gikk, og hvem som var los for de. Dette var for at hvis man ble tatt av tyskerne ville man mest sannsynlig bli torturert til å fortelle og tyste på de andre losene. Det var derfor viktig at man visste minst mulig.

Klassen min og jeg skulle få føle på kroppen hva flyktningene følte da de gikk denne ruta gjennom svarteste natta, uten å kunne se, eller si noe. Samtidig som de var redde. De var nok helt utrolig redde for at noen grensevakter skulle oppdage hva de drev med og drepe dem. Vi gikk i ca 5-6 timer i mørket. de siste to timene hadde vi på holdelykter fordi det var så mørkt at losen vår sleit med å finne veien.

Som noen av de lerserne som kjenner meg vet , og for dere som ikke gjør det, så er jeg er veldig mørkredd. Fatisk ganske ekstremt. Hjernen min lager historier og hendelser som kommer til å skje. Jeg innbiler meg skumle mordere som bare står i skogen og følger med på oss. Det er helt forferdelig. Den første timen var jeg sikker på at jeg skulle dø, men etterhvert gikk det vanske bra. Det er rart hvordan kroppen venner seg til de omgivelsene du er i. øynene vender seg til mørket. Føttene vender seg til å gå forsiktig og passe på. Hodet vender seg til å tenke på fine ting og synge sanger. Men alt gikk veldig bra, og vi kom frem til slutt! Var hjemme kloken syv i dag morges, og da hadde jeg vært våken i 24 timer. har faktisk aldri vært våken så lenge tror jeg.
Uansett så var det en veldig fin, slitsom og spennende tur.

Nå skal jeg gjøre litt særmene. Har valgt å lese tre bøker av Jo Nesbø, og de er så spennende! Ha en fin dag alle sammen.

-Anniken